Fra en lysning i den tette granskogen, klinger lyden av metall mot metall. En høyreist mann i femtiårsalderen slår et tynt, meterlangt jernrør ned i det fuktige underlaget. Helt fremst på røret er det festet et kort spett. Når bare noen centimeter stikker opp av bakken, skrur han et nytt rør til enden.

Hydrogeolog Bernt Olav Hilmo løfter en tung maskin, på størrelse med en liten påhengsmotor, over jernrøret, fester den til enden. Han starter den ved å rykke hardt i en snor. Snart gjaller en tynn motorlyd gjennom skogen. Den vibrerende maskinen dunker røret ned i bakken. Etter en meter, løfter han den av, fester et nytt rør til enden, setter maskinen tilbake over røret og borer videre. ”Nå er vi nede på sju meter, her er det grus,” sier han. ”Du kan høre det, om jeg vrir på røret, grusen liksom gnurer mot metallet.

Grunnvannet begynner på rundt tre meters dyp. For å finne det riktige vannet, det reneste, som er nesten fritt for mineraler, det som holder lavest pH-verdi, må man lenger ned. Jern og mangan, for eksempel, vil vi ikke ha. Det er ikke farlig, men vil gi smak på vannet og skille seg ut i flasken. Borer man dypere, har vannet reist lenger gjennom løsmassene, blitt filtrert gjennom sedimentene, er renere.” Etter rundt en halvtimes arbeid har han boret seg sytten meter ned i bakken. I en tretopp tar en hakkespetts hamring over for boringen.

”Jeg har jobbet med vann i snart 30 år”, sier Hilmo. Han tørker svette av pannen. ”Etter så lang tid, får man en feeling på hva slags stein- og sandmasser man borer seg gjennom. Man ser jo først på kartet over grunnen, det vi får fra georadaren, men man lærer seg jo å tolke grunnen etter hvert, sammensetningen. Det er tiden det tar å bore, lyden når man skrur på et nytt rør, motstanden i det. Snart skal jeg jekke rørene opp igjen. Da vil jeg høre det på lyden, kjenne det i nevene; her er det grus, her er det jord, her er det stein, her er det sand, osv.”

Hydrogeologen finner fram en oransje jekk. Fester enden om røret. Lener seg mot stanga, dytter den ned med hele overkroppen, drar den opp igjen. Gjentar. Ingen maskiner til hjelp, ren muskelkraft. ”En av mange positive ting ved Snåsakilden, er hvor uberørt naturen omkring den er”, sier han, ”hvor lite forurenset. Om du går i den retningen der.” Han peker mot et høydedrag.”Kan du gå i dagevis uten å møte på folk eller bebyggelse. Det samme gjelder den retningen der. Det gjør at det finnes minimal mulighet for at vannet skal komme i kontakt med forurensing.

Samtidig er det ikke langt til E6, Norges hovedtransportåre, noe som gjør at det kreves minimalt med inngrep i naturen for å hente ut vannet og frakte det ut. Her må det ikke bygges lange veier innover i skogen, eller hugges ut anlegg i uberørte fjell. Vi bare borer oss langt nok ned i jorda, så strømmer vannet opp. Rørledningen mellom kilden og tapperiet er kun 400 meter. Det er så godt som ingenting, om man skal sammenligne vannet fra Snåsa med andre vannprodusenter.” Han fortsetter å jobbe. Ett etter ett jekkes rørene opp av bakken. Frostrøyk står fra munnen hans, damp fra overkroppen. Fuglekvitter og lyden av metallet som dras opp mot overflaten gjennom grus og stein.

Snart er det siste røret tilbake på overflaten igjen, det med den kraftige spissen, det ruller på plass blant de andre rørene, rødbrune i gresset og den fuktige lyngen. De blinker så vidt i høstsola. Snart er en gummislange ført ned i bakken, et aggregat slått på, og vann, det reneste vann spruter til himmels. En svak regnbue skimtes i vannstrålen. Hilmo lener seg fram, tar en slurk. Tørker seg om kjaken med den grove neven. Slukker tørsten etter en hard arbeidsøkt.