GRUNNEIER
«Vi lever hovedsakelig av melkeproduksjon og skogbruk. Eiendommen er på 4,5 hektar. Forfedrene mine på morssiden slo seg ned her i 1694. Så ja, vi kom nok til Snåsa for å bli.»
Grunneier Peter Finsås skjuler et beskjedent smil bak kaffekoppen, som nesten forsvinner i den enorme hånden hans, mens han myser ut mot det delvis tilfrosne Snåsavatnet. Skyggen av en spurvehauk tegner en perfekt sirkel på den rimdekte bakken. Sporene etter en hare forsvinner under en einer i skogkanten.
Peter Finsås (foto) er en av de to grunneierne som er involvert i prosjektene våre. Finsås-familien kom til Snåsa på 1600-tallet. Peter Finsås driver familiegården som tradisjonell bonde.
«Opprinnelig var vi en prestefamilie. Bernt Julius Muus er nok den mest kjente. Han emigrerte til USA på slutten av 1800-tallet og grunnla St. Olaf College. Det var utvandringsbølgen Snåsa opplevde: mer enn 500 innbyggere, hovedsakelig unge arbeidsfolk, dro. Siden 1950-tallet har folketallet igjen gått jevnt nedover. Så mye er blitt flyttet, sentralisert, arbeidsplasser har forsvunnet.»
Ansiktet til Finsås lyser opp: «Mohamed gjør alt mot strømmen. Han drar til stedene alle andre forlater. Da han fortalte meg at han ville selge vann … vel, da stilte jeg meg noen spørsmål. Som for alle her var vann en selvfølge for meg. Hvis jeg var tørst, bøyde jeg meg ned og drakk av bekken. Vann gir liv. Vi har et rikt dyreliv.»
En kommune med flere innsjøer enn mennesker. Snåsa har 2 500 innsjøer og 2 100 innbyggere.
Finsås ramser opp: «Elg, rein, hjort, rådyr, rev, mink, mår, orrfugl, jerpe, storfugl, fjellrype, lirype, ekorn, streifulv, gaupe, jerv … og mange andre. For ikke å snakke om floraen. Du vet, vi er bare rundt 2 100 innbyggere her i Snåsa, men vi har 2 500 innsjøer. Slik er det ikke andre steder, og jeg forsto raskt at Mohamed hadde en visjon, og at ideen hans var verdt å tenke over. Siden den gang har jeg støttet ideen.
Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, som dekker en stor del av den østlige delen av Snåsa kommune, er kjent for sine rike naturressurser, sitt dyreliv og sin flora.
Alle som kan skape arbeidsplasser, er en berikelse for bygda og kommunen. Hvis de skal bruke jorda jeg eier, vil jeg ikke sette meg imot det. Jeg er styreleder for museet, jeg kjenner litt til historien i området, og i det siste har jeg begynt å tenke på en viss Elise. Hun var en gammel dame, født i 1894, like i nærheten her på Hårråmyra, nær Snåsa-kilden. Hun sa alltid at det fantes gull i jorda. Jeg vet ikke hvor hun fikk den tanken fra, ingen tok henne egentlig helt på alvor, men hun sa det alltid. Nå, i ettertid, tenker jeg at kanskje vannet var gullet!»
Snåsavatnet, landets sjette største innsjø, ligger delvis i kommunen. Andre innsjøer er blant annet Andorsjøen, Bangsjøene, Grøningen, Holderen og Store Øyingen. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Norsk Folkemuseum.