Det er et slikt enkelt, prosaisk øyeblikk. Mohamed Sambou står ved vinduet på kjøkkenet og ser ut på det viltre landskapet som omkranser den lille bygda Snåsa. I hånda holder han et glass vann. Han drikker en slurk. Ser på landskapet. Drikker en sup til. Det kjølige, friske vannet. Naturen. Skogen, fjellene.

Da slår det ham: ”Dette må jeg dele, dette må jeg dele med verden.” En rekke tilfeldigheter har ført ham hit. Nå vet han hvorfor. En belgisk-marokkansk dataingeniør i en trøndersk bygd, ikke langt fra Norges geografiske midtpunkt, får en Eureka-opplevelse av et glass vann … ”Det var jo en enkel idé, men vi har jobbet hardt”, sier han nå, der han står utenfor det nye 1100 kvadratmeter store tapperiet.

”Det tok oss tre år bare å finne den perfekte vannkilden. Siden fulgte noen måneder med tester. Vi så etter en kilde hvor vannet har lavt innhold av mineraler, holder nøytral pH-verdi, og ikke minst: smaker godt. Samtidig måtte den ha nok vann til å møte markedets etterspørsel. I tillegg til alt dette måtte ikke kilden ligge for langt unna, produksjonen ikke føre til store inngrep i naturen. Jeg vil ikke bygge veier og hugge ned skog i stor skala, bare for å hente ut noe som gir liv til den samme naturen. Vannet måtte testes etter strenge krav, smaken være riktig, balansert. Vi søkte i hele kommunen. Til slutt, etter nitid leting, utallige prøveboringer, fant vi en kilde som oppfylte alle disse kravene. Skjebnen ville det slik at kilden lå akkurat her, på Korsvollan, bare en mil fra Snåsa sentrum.”

Ikke langt unna tapperiet, vel 400 meter, i en klaring i skogen, bak en hjemmelaget veibom, i enden av en beskjeden grusvei, står et unnselig grått trebygg. En enkel grå stripe etter et fly over den blå himmelen, er alt som minner om moderne sivilisasjon. Man kunne se for seg ei gammel, krokrygget kone åpne døra med et knirk og titte ut av mørket, som i eventyrene. Men det er altså dette vesle huset som skjuler brønnen.

Det var her den første dråpen ble hentet opp fra dypet. Under denne hytta ligger Snåsakilden. ”Jeg har bygget det selv,” sier Mohamed, nærmest unnskyldende. ”Vi skal snart sette opp et større, moderne bygg over brønnen. Det ser kanskje ikke så imponerende ut, men her kan vi faktisk tappe nok vann til å forsyne det internasjonale markedet.” Et ekorn piler opp stammen på et furutre. På fjellet, noen kilometer unna samler samene inn reinsdyrene sine til merking og slakt. I stillheten anes lyden av en elv, hvor ørreten vaker.

”Selv om vi her på Snåsa har kalde vintre og varme somre, holder kilden en jevn temperatur på 3,5 grader året rundt. Vannet har en pH-verdi på 6,7, og et svært lavt mineralinnhold. Snåsakilden kan gi om lag 500 millioner liter vann årlig, uten at det går på bekostning av det naturlige kretsløpet i området.” Han vet hva han snakker om, Mohamed. I løpet av de siste årene har han blitt noe av en ekspert på vann. Utallige små testbrønner har blitt boret, utallige dråper testet i laboratoriet. Utallige runder med hydrogeologer, lokalpolitikere, investorer og byråkrater, for å overbevise skeptikerne om det Mohamed hele tiden har følt seg sikker på; at Snåsa har noe unikt å tilby: Sitt eget rene vann.

”Er det én ting jeg har gjort riktig i dette prosjektet, så er det å omgi meg med gode folk, ansatt kunnskapsrike, hardtarbeidende mennesker. Og flere skal det bli. Den menneskelige kapitalen har vært der helt fra starten. Jeg har tro på produktet vårt. Og jeg har tro på de ansatte.” Omtrent halvparten av Snåsa kommune er lagt ut som nasjonalpark. Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er Norges fjerde største. Inne i skogen, i dette frodige landskapet hvor det i sommerhalvåret vokser 17 forskjellige arter orkideer, ligger altså kilden, dypt under den beskyttende skogbunnen.

Vannet siver sakte gjennom de mange lagene av jord, leire, kvabb, stein og grus. ”Det er ikke noe hokus pokus ved produktet vårt,” sier Mohamed og smiler, ”det er ganske enkelt norsk kildevann, filtrert av naturen selv. Et naturprodukt i sin reneste form, fra dypet av de dype skoger.” Han skygger for den lave høstsola med den ene hånda, det glitrer i de rimdekte greinene på en gammel, gulnet bjørk. ”Det der er peiletreet vi brukte i begynnelsen for å finne tilbake til kilden, før vi anla grusveien,” sier Mohamed og peker på bjørka.”Jeg har ikke hjerte til å hugge det ned.” Det slanke, skjeggete treet strekker seg mot lyset over det vesle brønnhuset, som en pensjonert kompassnål.

”Alt tømmeret vi tok ut for å lage vei, legge rør og bygge tapperiet, ga jeg bort. Jeg har en plan om en dag å plante like mange trær som vi hugde ned.” Mohamed går en runde rundt brønnhuset, plukker opp et gjenglemt skrujern fra bakken, lener seg forsiktig mot peiletreet. ”Det er rart med det, vannet er jo i sin natur en slags nomade, ikke sant, som jeg selv, enten det fosser langs dalsidene i de marokkanske fjellene hvor jeg ble født, driver langsomt gjennom kanalene i Belgia hvor jeg badet som barn, eller drypper fra barnålene her i granskogen omkring oss. Og så er det altså dette samme streifende vannet som gjør at jeg til slutt har valgt å bli værende her på Snåsa.”