Grunneieren
”Vi driver hovedsakelig med melkekyr og skogbruk. Eiendommen er på 4500 mål. Slekta på morssida mi kom flyttende hit i 1694. Så, jo, vi er nok kommet til Snåsa for å bli.”
Grunneier Peter Finsås skjuler et beskjedent smil bak kaffekoppen som nesten forsvinner i den store neven, myser ut mot det delvis islagte Snåsavatnet. Skyggen av en spurvehauk risser en perfekt sirkel i det rimdekte jordet. Et harespor forsvinner under en einerbusk i skogkanten.
Peter Finsås (bildet) er en av de to grunneierne involvert i våre prosjekter. Slekta til Finsås kom til Snåsa på 1600-tallet, og han driver slektsgården som tradisjonell bonde.
”Det var opprinnelig en presteslekt, dette. Bernt Julius Muus er nok den mest kjente. Han utvandret til USA på slutten av 1800-tallet og startet St. Olavs College. Det var den første bølgen av utflytting her på Snåsa, over 500 innbyggere, hovedsakelig unge, arbeidsføre folk reiste ut. Siden 1950-tallet har folketallet igjen sunket jevnt og trutt. Det er så mye som har blitt lagt ned, sentralisert, arbeidsplasser som er borte.”
Finsås lyser opp: ”Mohamed er som kjerringa mot strømmen. Han flyttet dit alle flytter fra. Da han fortalte meg at han ville selge vann … jo, da tenkte jeg vel mitt. Som alle her omkring har jeg tatt vannet som en selvfølge. Har jeg vært tørst, har jeg bøyd meg ned og drukket av en bekk. Vannet gir liv. Vi har en rik fauna.”
En kommune med flere innsjøer enn folk. Snåsa rommer 2500 innsjøer og 2100 innbyggere.
Finsås ramser opp: ”Elg, tamrein, hjort, rådyr, rev, mink, mår, orrfugl, jerpe, tiur, fjellrype, lirype, ekorn, streifulv, gaupe, jerv … ja, og mye mer. For ikke å snakke om floraen. Du vet, vi er bare rundt 2100 innbyggere her på Snåsa, men vi har 2500 vann og innsjøer. Men slik er det jo ikke alle andre steder, og ganske snart skjønte jeg at Mohamed hadde en visjon, at han var inne på noe. Siden har jeg vært om bord med ideen.
Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark dekker mye av den østlige delen av Snåsa kommune og er kjent for rike naturressurser, flora og fauna.
Enhver som kan skape nye arbeidsplasser, er en berikelse for bygda og kommunen. Om de må bruke grunnen jeg eier, skal ikke jeg stille meg i veien for det. Jeg er formann i museumsstyret, jeg vet litt om historien her oppe, og i det siste har jeg tenkt litt på ei som het Elise. Elise var ei kårkjerring, som ble født i 1894, like her oppe i Hårråmyra, ved Snåsakilden. Hun sa alltid at der er det gull i grunnen. Jeg vet ikke hvor hun hadde det fra, ingen tok det vel særlig seriøst, men hun påstod det alltid. Nå i ettertid har det slått meg, at kanskje det var vannet som var gullet!”
Landets sjette største innsjø, Snåsavatnet, ligger delvis i kommunen. Andre innsjøer er Andorsjøen, Bangsjøene, Grøningen, Holderen og Store Øyingen. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Norsk Folkemuseum.